Når vi må gi opp

Noen ganger, uansett hvor mye vi skulle ønske at det ikke var sånn, må vi la katter slippe. Om dyrelegen kommer hit eller vi drar dit varierer, men for noen katter stopper reisen sammen med en eller flere av oss som jobber her. Det er ikke en lett avgjørelse å ta for oss, men noen ganger må det bli sånn. Dette er noe vi har mottatt kritikk for og noe folk misliker sterkt, så her vil jeg prøve å forklare i hvilke tilfeller den avgjørelsen kan bli tatt.

I USA og andre steder i verden er det mange som skryter fælt av «no-kill shelters» eller herberger for dyr som ikke avliver, uansett. Dette høres jo flott ut, ingen liker jo å levere dyr inn der de risikerer å bli avlivet, men det er praktisk umulig for oss å gjennomføre. Hvorfor? Fordi vi har en rekke katter hvert år som kommer inn med uhelbredelige, degenererende sykdommer som er smittsomme. Fordi vi får inn en rekke katter som er ville, kjempe aggressive og som skaper kaos blant de andre kattene og gjør dem mindre trygge. Samtlige av oss her nekter å se sitte og se på at katter sakte dør av pest eller FIV og velger heller da å la dem slippe. Andre sykdommer som kan oppstå, som vi rett og slett ikke kan gjøre noe med sånn som vi har det, er sterk diabetes, nyresvikt, leversvikt og alvorlig grønn stær (fordi det er smertefullt).

Noen av disse sykdommen kunne man muligens behandlet med veldig mye tid og veldig mye penger, penger er det stadig for lite av og tid enda mindre ettersom alle de som jobber her frivillig har andre jobber ved siden av, men i beste tilfelle kunne vi bare skvist noen ekstra slitsomme og vonde måneder ut av dem. Vi foretrekker da at de får noen gode dager eller uker her hos oss med god mat og kos før de får slippe.

Når det kommer til veldig ville og aggressive katter har det blitt nevnt her på bloggen før, men det kan nevnes igjen. Hvis kattene er så aggressive at de angriper bur, vegger og tak for å få tak i oss så er det ikke noe vi kan gjøre. Vi gir dem gjerne litt tid for å se om de roer seg etter hvert, men ikke alle viser tegn til forbedring. Disse kattene kan vi ikke med god samvittighet sende i fosterhjem, i hvert fall ikke uten å få lange legevaktregninger i retur, og de kan ikke bli boende her med andre katter som de skremmer vettet av og ødelegger roen for. Den plassen de da blir sittende på er en plass som en annen, sliten og redd pus går glipp av. Vi må understreke at redde katter som ikke er aggressive blir jobbet med i det lange og det brede, sendt i fosterhjem og rehabilitert til beste evne. Det er kun de som er voldsomt aggressive som vi gir opp på når vi ikke ser forbedring.

Til syvende og sist gjør vi vårt absolutt beste for alle kattene som kommer inn hit, men vi er begrenset av vår økonomi, som er totalt basert på donasjoner og gaver, og hvor mange frivillige vi har. Vi kan ikke hamstre uadopterbare katter her i flere år fordi vi har begrensninger på hvor mange katter vi kan ha her fra Mattilsynet og hvor mange katter vi kan stappe inn i samme hus uten at det skal gå til helvete, for å si det på godt norsk.

Det er allikevel viktig å understreke at det er veldig få katter som faktisk blir avlivet hos oss! De fleste lever i sus og dus her eller der til alderen henter dem igjen. Heldigvis! 

Hva kan du gjøre? Meld deg som frivillig, gi oss grasrotandelen når du tipper, doner penger til oss når du kan (du kan for eksempel fjernadoptere, der du gir oss så mye du kan i måneden og får et bevis på en katt som du kan følge med på tilbake) og vær snille og forståelsesfulle for at vi er mennesker med et brennende ønske om å gjøre det beste for dyrene som havner hos oss.

 

Reklamer

3 tanker på “Når vi må gi opp

  1. Bra skrevet. Da vil jeg spørre.
    Hvorfor er det så mange innen dyrevern som ikke omplasserer innekatter når alle som kommer inn til dyrebeskyttelsen blir innekatter over lengre tid uansett og tilvennes ril det?

    Jeg mener… så lenge man har et tilpasset hjem for innekatt så kan dere omplassere mange flere!
    Det er utrolig trist da man kan redde flere men ikke gi folk med masse kjærlighet og omsorg for dyr en sjanse til å hjelpe!

    Mange med innekatter har faktisk et ekstra stort hjerte for dyrene.
    De har klatrestativer – luftegård eller terrasser som er sikret med netting osv… de kan ha store leiligheter eller store hus.
    En hybel blir selvsagt for liten hvis man ikke har tilgang til kattegård 😊👍🏻😉🌸

    Liker

    • Hei, Pia!
      Her på dyrebeskyttelsen tror vi at alle katter ville foretrekke å ha muligheten til å gå ut når det er det de er vandt til. Veldig mange katter som blir innekatter blir sittende i vinduet og ønske seg ut, eller sniker som spretter ut dører og vinduer med en gang de er åpne. Men vi får også inn katter som er innekatter og da kontakter vi de som har vært hos oss på jakt etter en sånn. Vi gjør vårt beste for at alle skal få et hjem som passer akkurat dem! 🙂

      Liker

  2. Hei og takk for en meget bra fremstilling av hvordan det faktisk er å jobber med dyrevern på et hjelpesenter. Totalt sett får de aller fleste puser gode og trygge hjem, svært få kan ikke hjelpes. Det beste alle kan gjøre for hjelpe dyra lokalt, er å melde seg inn i Dyrebeskyttelsen, det kan enkelt gjøres via vår hjemmeside. http://dbth.no/bli-medlem
    Hilsen Bård

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s